Vi må snakke om administrasjonskostnader

Når man gir pengebidrag til bistandsorganisasjoner ønsker man ofte å vite hva midlene går til. Å måle effekten av hver krone er utfordrende, og et populært mål har dermed blitt administrasjonskostnader. Det er ikke så rart, ettersom det er lett å måle og sammenligne, i tillegg til at det intuitivt gir mening at høye kostnader ikke er bra. Det finnes aktører i Norge som lager oversikter og "godkjenner" organisasjoner basert på hvordan de håndterer penger som er samlet inn til veldedige formål. Ett av disse kriteriene baserer seg på administrasjonskostnader. Arbeidet de gjør er viktig, ikke minst fordi de hjelper givere med å identifisere og luke ut useriøse aktører. Å sammenligne kostnader mellom organisasjoner er en god måte å oppfordre dem til å vurdere arbeidet sitt mer kritisk, men om målet er å gjøre størst mulig forskjell er kostnadsreduksjon bare en side av saken.

La oss se på et eksempel: Anta at vi vurderer to forskjellige organisasjoner, A og B. Andelen administrasjonskostnader i organisasjon A og B er henholdsvis 5% og 20%. Med denne informasjonen vil mange ved første øyekast tenke at det åpenbart er bedre å gi penger til A enn B, fordi A er mer "effektiv" og ikke minst: at mer av pengene man gir går til formålet man ønsker å bidra til hos A enn hos B. Men la oss se nærmere på de to organisasjonene: Organisasjon A redder ett liv for 200 kroner og B gjør det tilsvarende for 10 kroner. Og her kommer poenget: Selv om administrasjonskostnadene til B er høyere enn A sine, kan vi se at B redder liv betraktelig mer effektivt. Dette veldig enkle eksemplet viser at administrasjonskostnader alene ikke sier mye om hva organisasjonen utretter. Fokuset burde være på at effekten av bistand skal øke, ikke bare at kostnadene skal reduseres.

En konsekvens av fokuset på administrasjonskostnader er et større press på organisasjonene til å redusere dem. Hvis en evalueringsaktør setter en maksgrense på hvor høye administrasjonskostnader veldedige organisasjoner burde ha, så kan dette føre til at organisasjonene føler at de må prioritere å kutte kostnader fremfor å fokusere på prosjektene. I tillegg til aktørene som offentlig går ut med administrasjonskostnader som et av målene som må tilfredsstilles for å bli "godkjent", virker det som at det har blitt en allmenn oppfatning at en organisasjon med lave administrasjonskostnader er bedre enn en med høye. Det er flott at folk vil passe på at ting blir gjort som det skal. Men dette må være basert på fakta, ikke intuisjon.

I følge Innsamlingskontrollen er et eksempel på administrasjonskostnader de aktivitetene som er knyttet til "evaluering av organisasjonens aktiviteter." En viktig del av bistand er å evaluere effekten av prosjektene som blir gjennomført. Å vite at jobben som blir gjennomført gir gode resultater er veldig verdifull informasjon. Det er informasjon som kan brukes til å forbedre et allerede godt prosjekt eller fortelle oss at det vi driver med ikke fungerer så bra som vi trodde og at vi heller burde gjøre noe annet. Dessverre virker det som at mange norske hjelpeorganisasjoner i dag ikke har mulighet til å kvalitetssikre prosjektene på denne måten. Å evaluere en faktisk kausal effekt av et bistandsprosjekt krever masse relevant kunnskap og erfaring. Hvis organisasjoner føler seg presset til å redusere administrasjonskostnader kan denne typen arbeid bli nedprioritert eller fullstendig kuttet.

Et prosjekt i Argentina har sett på hvorvidt privatisering av vanntilbudet bidrar til å redusere barnedødelighet. Dette prosjektet illustrerer hvorfor det er viktig med grundig analysering av effektene knyttet til bistand og hvorfor vi ikke burde presse organisasjonene til å kutte på kostnader relatert til nettopp dette. Den enkleste måten å vurdere effekten av prosjektet ville ha vært å si prosjektet er vellykket og fungerer dersom barnedødeligheten reduseres i forbindelse med privatiseringen. Det gir jo mening, ikke sant?

Det er dessverre ikke så enkelt. Det finnes utallige faktorer som påvirker resultatene og som må kontrolleres for, dersom man skal få robuste resultater. De som jobbet med prosjektet i Argentina fant blant annet ut at de måtte skille mellom en reduksjon i barnedødelighet på grunn av sykdommer knyttet til bedre kvalitet og tilgang på vann og andre sykdommer (som ulykker, kreft osv). Hvis de ikke hadde gjort dette, ville effekten av privatiseringen virket større enn det den egentlig var. I tillegg viste det seg at i noen av områdene hvor privatiseringen fant sted, var også helsetilbudet forbedret (hvis man får en reduksjon i barnedødelighet, så kan dette være på grunn av helsetilbudet, og ikke nødvendigvis fordi vanntilbudet ble privatisert).En annen faktor som kan påvirke resultatene er forskjell i inntektsnivå mellom områder: Effekten av å privatisere vanntilbudet kan være mindre i områder med høyere inntektsnivåer, fordi de allerede har god tilgang på vann.

Alle disse faktorene, og mange fler, ble kontrollert for i prosjektet fra Argentina. Hvis de ikke hadde brukt tid og penger på kompetente folk på denne typen evaluering, ville resultatene blitt feil, hvilket hadde gitt konsekvenser for videre arbeid. Dersom man ikke vet hvordan man skal konstruere og evaluere et bistandsprosjekt kan man i verste fall gjøre mer skade enn nytte. Det at hjelpeorganisasjoner ikke kan måle effekten av sine prosjekter i frykt for å få et dårlig omdømme på grunn av høye kostnader er et problem.

Skyhøye administrasjonskostnader er ikke en bra ting, det er vi alle enige om. Men vi måler ikke det resultatet vi er ute etter når vi kun fokuserer på andelen av budsjettet en organisasjon bruker på administrasjonskostnader. Som nobelprisvinner Daniel Kahneman sier: "Når vi står overfor vanskelige spørsmål, har vi en tendens til å svare på et enklere i stedet, uten at vi legger merke til at vi ikke lenger svarer på det opprinnelige spørsmålet." Vi vet at det er vanskelig å svare på hvorvidt en organisasjon er effektiv, men om vi velger å måle administrasjonskostnader er jo det mye lettere. Dessverre gir det et feil svar på spørsmålet vi egentlig er interessert i.

Vi må finne bedre metoder å måle effektivitet på. Hvor mange mennesker hjelper vi? Hvor mye hjelpes de? Dette er svært utfordrende spørsmål å svare på, men for at bistand skal være mest mulig til hjelp for menneskene den er rettet mot må vi bruke penger på å besvare dem. Historien har vist oss at magefølelse ikke er godt nok, og nå burde administrasjonskostnadens tid også være forbi.