Om effektiv altruisme og menneskets natur
Per Helge Haakstad Larsen
I vår holdt professor i personlighets- og evolusjonspsykologi Leif Edward Ottesen Kennair foredrag om menneskets natur og eventuelle hindringer det legger for effektiv altruisme. De oppmøtte var i hovedsak medlemmer av EA NTNU, og noen psykologistudenter.
«Effektiv Altruismes utgangspunkt er at man er smartere og snillere enn andre. Merkelig nok kan andre provoseres av slikt», sa professor Kennair – med glimt i øyet. Mye tyder på at menneskets ønske om å gjøre godt ikke har som mål å hjelpe flest mulig.
Kennair tror selv at EA kan være løsningen på dette problemet, men et stort hinder på veien er våre følelser. Vi empatiserer enkelt med de vi kan se, men ikke alle andre. Følelsene leder oss ikke til å gjøre mest mulig godt for alle følende vesener helt upartisk. På en annen side viser forskning at det er vanskelig å motiveres til handling om ikke følelsene mobiliseres. Derfor er det mulig at følelsene kan ha en rolle å spille som den første bevegeren.
For å bøte på problemer som dette trengs det god kunnskap om menneskets natur, noe også Kennair understreker. Han hevder at det er nærmest uunngåelig at den lokale Effektiv Altruisme-gruppen før eller siden vil kontakte den lokale evolusjonspsykologen. «Bare sjekk Youtube, vi er en veldig god match.»
Effektiv altruisme handler om å bruke evidens og rasjonell analyse til å finne ut hvordan vi kan hjelpe andre så mye som mulig, for så å gjøre det. Ordet altruisme kan forstås som motsatsen av egoisme, og er i biologien definert som en atferd som gir en kostnad til egen fitness (altså reproduktiv suksess), men hjelper en annens. Gjennom menneskets evolusjonshistorie levde vi i små grupper, hvor det var relativt oversiktlig hvem som utførte hva av altruistiske og egoistiske handlinger. En var enten i slekt med og/eller gjensidig avhengige av de fleste. «Altruisme evolverer enkelt gjennom slektskapsseleksjon», sier Kennair. Ettersom slektninger deler noen gener med en selv, vil gener som bygger kropper som hjelper slektninger ha lettere for å spre seg. Såkalt resiprok altruisme (reciprocal altruism) er også relativt enkel å forklare: I'll scratch your back now, if you scratch my back later (eller tit for tat). Det er hensiktsmessig å hjelpe andre som er i nød dersom disse muligens gjengjelder tjenesten når en selv er i nød. Dette vil selektere for mekanismer som motiverer til betinget samarbeidende atferd. Ubetingede samarbeidere gjør seg sårbar for å bli utnyttet av andre, noe som vil minske slike individers reproduktive suksess. «I land der korrupsjon spiser opp alt av potensielle fellesgoder er det vanskeligere å få folk til å samarbeide, for eksempel gjennom skatt, til å nå felles mål», sier Kennair.
Professor Kennairs perspektiv er evolusjonspsykologisk. «Evolusjonspsykologi (EP) antar at sinnet er en koordinert mosaikk av delvis avgrensede, delvis interagerende mekanismer», forteller han. Mekanismene er produkter av seleksjonsprosessen; hver mekanisme er designet for å løse spesifikke fortidige adaptive problemer, og videre er hver mekanisme sensitiv for kontekst og typen informasjon en møter på. Vi kan kalle summen av disse mekanismene for menneskets artsspesifikke natur, forteller han. Man antar at det ikke har skjedd noen større relevante endringer i sinnet siden den tid – altså er sinnets design i hovedtrekk likt slik det var i steinalderen.
EP bør ikke anses som en under-disiplin av psykologien, men heller som en overordnet teori for hele psykologien. Evolusjonspsykologer befatter seg med testing av prediksjoner fra hypoteser utledet fra mellomnivåteorier innenfor den overordne metateorien EP. Et eksempel på EP-informert hypotesetesting har brukt Wasons klassiske kort-seleksjonsoppgave (Wason card selection task) som utgangspunkt. I den klassiske oppgaven blir deltagere spurt om hvilke(t) av fire kort som må snus for å teste regelen dersom et kort viser D, skal det stå 7 på den andre siden.
«Effektiv Altruismes utgangspunkt er at man er smartere og snillere enn andre. Merkelig nok kan andre provoseres av slikt», sa professor Kennair – med glimt i øyet. Mye tyder på at menneskets ønske om å gjøre godt ikke har som mål å hjelpe flest mulig.
Kennair tror selv at EA kan være løsningen på dette problemet, men et stort hinder på veien er våre følelser. Vi empatiserer enkelt med de vi kan se, men ikke alle andre. Følelsene leder oss ikke til å gjøre mest mulig godt for alle følende vesener helt upartisk. På en annen side viser forskning at det er vanskelig å motiveres til handling om ikke følelsene mobiliseres. Derfor er det mulig at følelsene kan ha en rolle å spille som den første bevegeren.
For å bøte på problemer som dette trengs det god kunnskap om menneskets natur, noe også Kennair understreker. Han hevder at det er nærmest uunngåelig at den lokale Effektiv Altruisme-gruppen før eller siden vil kontakte den lokale evolusjonspsykologen. «Bare sjekk Youtube, vi er en veldig god match.»
Effektiv altruisme handler om å bruke evidens og rasjonell analyse til å finne ut hvordan vi kan hjelpe andre så mye som mulig, for så å gjøre det. Ordet altruisme kan forstås som motsatsen av egoisme, og er i biologien definert som en atferd som gir en kostnad til egen fitness (altså reproduktiv suksess), men hjelper en annens. Gjennom menneskets evolusjonshistorie levde vi i små grupper, hvor det var relativt oversiktlig hvem som utførte hva av altruistiske og egoistiske handlinger. En var enten i slekt med og/eller gjensidig avhengige av de fleste. «Altruisme evolverer enkelt gjennom slektskapsseleksjon», sier Kennair. Ettersom slektninger deler noen gener med en selv, vil gener som bygger kropper som hjelper slektninger ha lettere for å spre seg. Såkalt resiprok altruisme (reciprocal altruism) er også relativt enkel å forklare: I'll scratch your back now, if you scratch my back later (eller tit for tat). Det er hensiktsmessig å hjelpe andre som er i nød dersom disse muligens gjengjelder tjenesten når en selv er i nød. Dette vil selektere for mekanismer som motiverer til betinget samarbeidende atferd. Ubetingede samarbeidere gjør seg sårbar for å bli utnyttet av andre, noe som vil minske slike individers reproduktive suksess. «I land der korrupsjon spiser opp alt av potensielle fellesgoder er det vanskeligere å få folk til å samarbeide, for eksempel gjennom skatt, til å nå felles mål», sier Kennair.
Professor Kennairs perspektiv er evolusjonspsykologisk. «Evolusjonspsykologi (EP) antar at sinnet er en koordinert mosaikk av delvis avgrensede, delvis interagerende mekanismer», forteller han. Mekanismene er produkter av seleksjonsprosessen; hver mekanisme er designet for å løse spesifikke fortidige adaptive problemer, og videre er hver mekanisme sensitiv for kontekst og typen informasjon en møter på. Vi kan kalle summen av disse mekanismene for menneskets artsspesifikke natur, forteller han. Man antar at det ikke har skjedd noen større relevante endringer i sinnet siden den tid – altså er sinnets design i hovedtrekk likt slik det var i steinalderen.
EP bør ikke anses som en under-disiplin av psykologien, men heller som en overordnet teori for hele psykologien. Evolusjonspsykologer befatter seg med testing av prediksjoner fra hypoteser utledet fra mellomnivåteorier innenfor den overordne metateorien EP. Et eksempel på EP-informert hypotesetesting har brukt Wasons klassiske kort-seleksjonsoppgave (Wason card selection task) som utgangspunkt. I den klassiske oppgaven blir deltagere spurt om hvilke(t) av fire kort som må snus for å teste regelen dersom et kort viser D, skal det stå 7 på den andre siden.
Folk flest svarer gjerne at man må snu D og 7. Dette er ikke det korrekte svaret, men det er det menneskelige svaret, sier Kennair. Feilen folk gjør er at de søker å bekrefte regelen, fremfor å forsøke å avkrefte den. Dette er det første eksperimentet som demonstrerte menneskers «bekreftelsestendens», eller confirmation bias. En av evolusjonspsykologiens grunnleggere, Leda Cosmides, predikerte at dersom man gjør om oppgaven slik at logikken forblir den samme, men innholdet ligner en kontekst en ville møtt over evolusjonær tid (sagt mer teknisk, at problemet er økologisk relevant) ville folks prestasjoner øke betraktelig. For eksempel kan et slikt adaptivt problem av økologisk relevans være å oppdage sosiale juksemakere. Da kan man stille spørsmålet for eksempel slik: hvilke personer må man kontrollere for å teste regelen dersom en person drikker øl, må personen være over 18?
Prestasjonen på denne oppgaven er som regel langt bedre, og slik var det denne kvelden òg. Folk svarer gjerne at man må kontrollere hvor gammel personen som drikker øl er, samt kontrollere hva personen som er under 18 drikker. Det interessante er at begge oppgavene følger samme logiske resonnement. Det er kun innholdet som er ulikt. En av EA NTNUs medlemmer, Vegard Blindheim, er angivelig første på mange år som har klart å holde tunga rett i munnen når han skulle forklare logikken i Wason-oppgaven, og får derfor en entusiastisk high-five av Kennair.
Hovedpoenget, som Leda Cosmides understreker, er ikke at mennesker ikke fikser logiske oppgaver (noe det kanskje er fristende å konkludere med etter kun å ha forsket på den klassiske Wason-oppgaven). Hovedpoenget må være at om man omgjør en slik oppgave til et problem av økologisk adaptiv relevans vil det bli mye mer løselig, selv om bakgrunnslogikken er helt lik. (Cosmides testet mange versjoner av oppgaven, og utelukket at forklaringen var «den ene er for abstrakt, den andre konkret».)
Dette tyder på at sinnet vårt ikke er en generell problemløser, men kanskje heller en mosaikk av spesifikke mentale mekanismer, hver evolvert for å løse kontekstspesifikke adaptive oppgaver. I vår arts evolusjonshistorie var andre homininer våre viktigste seleksjonskrefter, og nettopp deteksjon av juksemakere var et spesifikt adaptivt problem som måtte løses. Det å kunne oppdage når noen brøt en avtale – når noen ville jukse seg til litt mer egen vinning – var og er svært viktig.
«Vi prøver å utnytte selv våre beste venner, bare litt, om vi kan komme unna med det», understreker Kennair. Et enkelt eksempel fra dagliglivet er krangel om hvem som skal ta oppvasken – for begge er det rasjonelt og mest ønskelig å unngå unødvendig energibruk om man kan slippe unna det.
EA, individuelle forskjeller og signaling
I et foredrag på EA Global 2016 kritiserer evolusjonspsykologen Geoffrey Miller Effektiv Altruisme for å ha et image-problem. Vi mennesker bedriver alle virtue signalling: vi ønsker å vise frem trekk andre mener er ønskverdige, av taktiske grunner, uten at vår atferd nødvendigvis medfører goder for andre. Miller påpeker at mye av folks donering til veldedighet kan forklares ved at vi får vist frem at vi er et godt menneske, og da er det ikke så nøye om veldedigheten er ineffektiv, ettersom dette er noe folk flest har lite kunnskap om. EA sliter muligens med en opphopning av noen former for virtue signalling, og Miller mener fenomenet kan forklare hvorfor EA tilsynelatende tiltrekker seg personer fra et relativt smalt spekter av kognitive egenskaper og personlighetstrekk.
Personlighetstrekk er et produkt av arv og miljø. Ens personlighetstrekk er disposisjoner som gjør en mer tilbøyelig til å utføre visse atferder fremfor andre. I sitt foredrag på EA Global 2016 peker Geoffrey Miller på farene ved opphopning av noen typer personlighetstrekk i EA: eksempelvis personlighetstrekket «åpenhet for nye erfaringer» (Openness to new experiences, forkortet O). I EA er det antageligvis mye høy O: abstrakte idéer som the expanded circle of morality er etter alt å dømme mest mottagelig for folk som skårer høyt på O. Her er det en fare for O-signaling, eller at det blir gatekeeping mot folk med lav O. Miller setter det litt på spissen og sier at det er fare for å fremmedgjøre mange konservative rikinger, som gjerne har lavere O, som kunne støttet sakene EA er opptatt av.
Miller hevder vår intelligens evolverte for å tiltrekke seg partnere, forteller Kennair videre. Kanskje derfor inngår intelligens som en del av den seksuelle og sosiale konkurransen – sammen med attributter som å virke snill og til å stole på. Slik intelligens-signalisering vil ofte særlig gi seg utslag for konkurranse innad i gruppen – vi konkurrerer med medlemmer av gruppene våre om å skille oss ut fra de andre. «Dette er igjen ikke et fenomen som er unikt for EA», understreker Kennair, «men det er kanskje noen spesielle biaser som kommer til uttrykk i en bevegelse som EA». Som Miller påpekte i sitt foredrag, om du i argumentasjonen din bruker mer matematikk eller Bayesiansk rasjonalitet enn du strengt tatt trenger, er sjansen stor for at du fremmedgjør en del folk – og at det du da egentlig bedriver er å signalisere din høye intelligens. «Det er svært viktig å vite at menneskets natur er veldig statusorientert – selv i tilsynelatende forsøk på å gjøre godt, noe som gjerne kan gå på bekostning av saken», understreker Kennair.
Signalets troverdighet baseres på hvor stor kostnad det innebærer for den som «gir», men ikke fordelene som andre mottar. Folk kan ha mye å vinne på å signalisere hvor gode mennesker de er ved å handle med gode og prisverdige intensjoner. Men på sin side kan noen av signalene EA sender ut fremmedgjøre andre. «Mennesker liker ikke at man har en analytisk tilnærming til det å hjelpe andre. Om man sier jo men hør her, dette er jo den smarte måten sier man samtidig at den andre som ikke følger fremgangsmåten er dum», sier Kennair.
«Mange ønsker å være grenseløst snille», sier Kennair. Vi bedriver slik virtue signalling for å signalisere at vi har moralsk ønskverdige inngruppe-holdninger. Dette er noe de fleste av oss gjør, og det betyr ikke at vi ikke er gode mennesker, bare at våre motiver er ganske komplekse, understreker Kennair. Når snillheten er grenseløs kan dette fort bli et problem. Det å nekte å prioritere noens lidelse fremfor andres gir oss dessverre ikke ressurser til å hjelpe alle. I praksis blir det en prioritering av den til en hver tid mest synlige lidelsen. «Grenseløs snillhet polariserer beslutningsprosessen», bemerker Kennair
Inn- og utgruppepsykologi
Mange vil påstå at empati er en udelt positiv og ønskverdig følelse. Problemet med empatien, som psykologen Paul Bloom har påpekt, er imidlertid at den blir lettere aktivert for å bistå inngruppen, gjerne på bekostning av utgruppen.
Vår psykologi gjør det mye lettere for oss å empatisere med vakre mennesker, søte dyr og moralske mennesker. Markører som tyder på at en person er en del av vår gruppe er helt essensielt for vår medfølelse, eksempelvis bekymrer de eldre seg når ungdomsopprør ikke sammenfaller med deres verdier, men elsker det når det gjør det. Et annet eksempel er at rasisme i seg selv ikke er noe som har blitt selektert for gjennom evolusjonshistorien, men vi er som nevnt veldig inn- og utgruppeorienterte. «I den grad etniske markører utløser gruppetilhørighet er vi i praksis rasister», sier Kennair. Men dette har vist seg å være enklere å endre på labben enn man kanskje først skulle tro: bare kle personen i inngruppens foretrukne fotball t-skjorte, og de rasistiske fordommene vil ofte forsvinne.
Inngruppemarkører, som ideologi, hjelper langt på vei til med å bestemme hvem man skal hjelpe og hvem man skal fordømme.
Snill og god, med oss og ikke dem
«Det er sunt for oss å tenke at man er snill og god.» Men her innvendes det fra tilhørerne: i EA er det et problem at mange tenker at de ikke er snille nok. «Det blir fort en konkurranse om å være snillere enn andre innad i gruppen, selv om man anerkjenner at man kanskje objektivt sett er snillere enn de fleste», svarer Kennair. Vi forsøker alle å overdrive vår grad av sosialt ønskelige trekk som medmenneskelighet og planmessighet. Å gjøre noe annet ville rett og slett vært lite sosialt intelligent. Denne tilgjøringen gir seg kanskje særlig utslag i arenaer som kurtisering av potensielle partnere. På plattformer som Facebook og Twitter resulterer dette ofte i mye virtue signalling fremfor faktiske dype diskusjoner og faktisk handling. For enkelte blir det også slik at det å påpeke andres virtue signaling i seg selv blir en form for signalisering til enkelte grupper.
Kennair inviterer til et tankeeksperiment: «Hva ville skjedd om man plutselig ga nabobarnet en fin sykkel? Familien – og andre rundt – ville tenkt sitt og reagert kraftig». Et mulig tegn på utroskap. Dette er nepotisme: man har et ønske og forventning om at det overføres ressurser til nær familie. Dette kan også resultere i «parent-offspring conflict»: det som er i foreldrenes overlevelses- og reproduksjonsmessige interesser er ikke nødvendigvis i barnets, og omvendt. Selv om vi ønsker å være god med våre barn, er ikke denne godheten grenseløs.
Allikevel er mennesker våre egne nærmest, og det er ikke bare slekt vi definerer som våre egne, men også grupperinger vi føler oss en del av – våre inngrupper. Kennair advarer mot økende identitetspolitikk, som gjerne resulterer i å skape flere inn- og utgrupper. «Man deler altså inn i de man vil hjelpe og ikke, man definerer ofre og overgripere, allianser og fiender, og dette gir holdepunkter for hvem som skal utløse gruppemedlemmers empati», sier Kennair. Problemet er at slike grupperinger lett er selvforsterkende, de er mottagelige for runaway-effekter: det er lett for inngruppen å like oss mer om vi rakker ned på utgruppen, og dermed har man et insentiv til å skape enda større avstand mellom gruppene, mellom oss og dem. Slik kan spiralen fortsette.
Konklusjonene fra kveldens foredrag er at vi evolverte for å like de som er snille og være snille mot dem, ikke for å tenke logisk. I utgangspunktet er vi egoistiske samarbeidere, men visse omstendigheter kan få oss til å ofre mye – i noen tilfeller alt – for ikke-slekt, som for eksempel gjennom politiske, religiøse og ideelle grupperinger. De fleste av våre valg styres sterkt av empati, samt andre følelser og gruppetilhørighet, sier Kennair. I tillegg viser forskning at vi er dårlige til å vite hvor uvitende vi ofte er. Kennairs anbefalinger er da blant annet å utvikle upartiske systemer som fristiller oss fra å være i følelsenes vold, som bidrar til å maksimere effekt av intervensjoner og dermed hjelpe mennesker mest mulig. Problemet er at alt dette byr oss mennesker imot. Vi ønsker å sole oss i glansen, og vi belønner gjerne andre som gjør det. Sannsynligvis må man da regne med at folk vil fortsette å motsette seg EA, fordi mye av det EA går inn for går mot vår evolverte, universelle, menneskelige natur.
Hovedpoenget, som Leda Cosmides understreker, er ikke at mennesker ikke fikser logiske oppgaver (noe det kanskje er fristende å konkludere med etter kun å ha forsket på den klassiske Wason-oppgaven). Hovedpoenget må være at om man omgjør en slik oppgave til et problem av økologisk adaptiv relevans vil det bli mye mer løselig, selv om bakgrunnslogikken er helt lik. (Cosmides testet mange versjoner av oppgaven, og utelukket at forklaringen var «den ene er for abstrakt, den andre konkret».)
Dette tyder på at sinnet vårt ikke er en generell problemløser, men kanskje heller en mosaikk av spesifikke mentale mekanismer, hver evolvert for å løse kontekstspesifikke adaptive oppgaver. I vår arts evolusjonshistorie var andre homininer våre viktigste seleksjonskrefter, og nettopp deteksjon av juksemakere var et spesifikt adaptivt problem som måtte løses. Det å kunne oppdage når noen brøt en avtale – når noen ville jukse seg til litt mer egen vinning – var og er svært viktig.
«Vi prøver å utnytte selv våre beste venner, bare litt, om vi kan komme unna med det», understreker Kennair. Et enkelt eksempel fra dagliglivet er krangel om hvem som skal ta oppvasken – for begge er det rasjonelt og mest ønskelig å unngå unødvendig energibruk om man kan slippe unna det.
EA, individuelle forskjeller og signaling
I et foredrag på EA Global 2016 kritiserer evolusjonspsykologen Geoffrey Miller Effektiv Altruisme for å ha et image-problem. Vi mennesker bedriver alle virtue signalling: vi ønsker å vise frem trekk andre mener er ønskverdige, av taktiske grunner, uten at vår atferd nødvendigvis medfører goder for andre. Miller påpeker at mye av folks donering til veldedighet kan forklares ved at vi får vist frem at vi er et godt menneske, og da er det ikke så nøye om veldedigheten er ineffektiv, ettersom dette er noe folk flest har lite kunnskap om. EA sliter muligens med en opphopning av noen former for virtue signalling, og Miller mener fenomenet kan forklare hvorfor EA tilsynelatende tiltrekker seg personer fra et relativt smalt spekter av kognitive egenskaper og personlighetstrekk.
Personlighetstrekk er et produkt av arv og miljø. Ens personlighetstrekk er disposisjoner som gjør en mer tilbøyelig til å utføre visse atferder fremfor andre. I sitt foredrag på EA Global 2016 peker Geoffrey Miller på farene ved opphopning av noen typer personlighetstrekk i EA: eksempelvis personlighetstrekket «åpenhet for nye erfaringer» (Openness to new experiences, forkortet O). I EA er det antageligvis mye høy O: abstrakte idéer som the expanded circle of morality er etter alt å dømme mest mottagelig for folk som skårer høyt på O. Her er det en fare for O-signaling, eller at det blir gatekeeping mot folk med lav O. Miller setter det litt på spissen og sier at det er fare for å fremmedgjøre mange konservative rikinger, som gjerne har lavere O, som kunne støttet sakene EA er opptatt av.
Miller hevder vår intelligens evolverte for å tiltrekke seg partnere, forteller Kennair videre. Kanskje derfor inngår intelligens som en del av den seksuelle og sosiale konkurransen – sammen med attributter som å virke snill og til å stole på. Slik intelligens-signalisering vil ofte særlig gi seg utslag for konkurranse innad i gruppen – vi konkurrerer med medlemmer av gruppene våre om å skille oss ut fra de andre. «Dette er igjen ikke et fenomen som er unikt for EA», understreker Kennair, «men det er kanskje noen spesielle biaser som kommer til uttrykk i en bevegelse som EA». Som Miller påpekte i sitt foredrag, om du i argumentasjonen din bruker mer matematikk eller Bayesiansk rasjonalitet enn du strengt tatt trenger, er sjansen stor for at du fremmedgjør en del folk – og at det du da egentlig bedriver er å signalisere din høye intelligens. «Det er svært viktig å vite at menneskets natur er veldig statusorientert – selv i tilsynelatende forsøk på å gjøre godt, noe som gjerne kan gå på bekostning av saken», understreker Kennair.
Signalets troverdighet baseres på hvor stor kostnad det innebærer for den som «gir», men ikke fordelene som andre mottar. Folk kan ha mye å vinne på å signalisere hvor gode mennesker de er ved å handle med gode og prisverdige intensjoner. Men på sin side kan noen av signalene EA sender ut fremmedgjøre andre. «Mennesker liker ikke at man har en analytisk tilnærming til det å hjelpe andre. Om man sier jo men hør her, dette er jo den smarte måten sier man samtidig at den andre som ikke følger fremgangsmåten er dum», sier Kennair.
«Mange ønsker å være grenseløst snille», sier Kennair. Vi bedriver slik virtue signalling for å signalisere at vi har moralsk ønskverdige inngruppe-holdninger. Dette er noe de fleste av oss gjør, og det betyr ikke at vi ikke er gode mennesker, bare at våre motiver er ganske komplekse, understreker Kennair. Når snillheten er grenseløs kan dette fort bli et problem. Det å nekte å prioritere noens lidelse fremfor andres gir oss dessverre ikke ressurser til å hjelpe alle. I praksis blir det en prioritering av den til en hver tid mest synlige lidelsen. «Grenseløs snillhet polariserer beslutningsprosessen», bemerker Kennair
Inn- og utgruppepsykologi
Mange vil påstå at empati er en udelt positiv og ønskverdig følelse. Problemet med empatien, som psykologen Paul Bloom har påpekt, er imidlertid at den blir lettere aktivert for å bistå inngruppen, gjerne på bekostning av utgruppen.
Vår psykologi gjør det mye lettere for oss å empatisere med vakre mennesker, søte dyr og moralske mennesker. Markører som tyder på at en person er en del av vår gruppe er helt essensielt for vår medfølelse, eksempelvis bekymrer de eldre seg når ungdomsopprør ikke sammenfaller med deres verdier, men elsker det når det gjør det. Et annet eksempel er at rasisme i seg selv ikke er noe som har blitt selektert for gjennom evolusjonshistorien, men vi er som nevnt veldig inn- og utgruppeorienterte. «I den grad etniske markører utløser gruppetilhørighet er vi i praksis rasister», sier Kennair. Men dette har vist seg å være enklere å endre på labben enn man kanskje først skulle tro: bare kle personen i inngruppens foretrukne fotball t-skjorte, og de rasistiske fordommene vil ofte forsvinne.
Inngruppemarkører, som ideologi, hjelper langt på vei til med å bestemme hvem man skal hjelpe og hvem man skal fordømme.
Snill og god, med oss og ikke dem
«Det er sunt for oss å tenke at man er snill og god.» Men her innvendes det fra tilhørerne: i EA er det et problem at mange tenker at de ikke er snille nok. «Det blir fort en konkurranse om å være snillere enn andre innad i gruppen, selv om man anerkjenner at man kanskje objektivt sett er snillere enn de fleste», svarer Kennair. Vi forsøker alle å overdrive vår grad av sosialt ønskelige trekk som medmenneskelighet og planmessighet. Å gjøre noe annet ville rett og slett vært lite sosialt intelligent. Denne tilgjøringen gir seg kanskje særlig utslag i arenaer som kurtisering av potensielle partnere. På plattformer som Facebook og Twitter resulterer dette ofte i mye virtue signalling fremfor faktiske dype diskusjoner og faktisk handling. For enkelte blir det også slik at det å påpeke andres virtue signaling i seg selv blir en form for signalisering til enkelte grupper.
Kennair inviterer til et tankeeksperiment: «Hva ville skjedd om man plutselig ga nabobarnet en fin sykkel? Familien – og andre rundt – ville tenkt sitt og reagert kraftig». Et mulig tegn på utroskap. Dette er nepotisme: man har et ønske og forventning om at det overføres ressurser til nær familie. Dette kan også resultere i «parent-offspring conflict»: det som er i foreldrenes overlevelses- og reproduksjonsmessige interesser er ikke nødvendigvis i barnets, og omvendt. Selv om vi ønsker å være god med våre barn, er ikke denne godheten grenseløs.
Allikevel er mennesker våre egne nærmest, og det er ikke bare slekt vi definerer som våre egne, men også grupperinger vi føler oss en del av – våre inngrupper. Kennair advarer mot økende identitetspolitikk, som gjerne resulterer i å skape flere inn- og utgrupper. «Man deler altså inn i de man vil hjelpe og ikke, man definerer ofre og overgripere, allianser og fiender, og dette gir holdepunkter for hvem som skal utløse gruppemedlemmers empati», sier Kennair. Problemet er at slike grupperinger lett er selvforsterkende, de er mottagelige for runaway-effekter: det er lett for inngruppen å like oss mer om vi rakker ned på utgruppen, og dermed har man et insentiv til å skape enda større avstand mellom gruppene, mellom oss og dem. Slik kan spiralen fortsette.
Konklusjonene fra kveldens foredrag er at vi evolverte for å like de som er snille og være snille mot dem, ikke for å tenke logisk. I utgangspunktet er vi egoistiske samarbeidere, men visse omstendigheter kan få oss til å ofre mye – i noen tilfeller alt – for ikke-slekt, som for eksempel gjennom politiske, religiøse og ideelle grupperinger. De fleste av våre valg styres sterkt av empati, samt andre følelser og gruppetilhørighet, sier Kennair. I tillegg viser forskning at vi er dårlige til å vite hvor uvitende vi ofte er. Kennairs anbefalinger er da blant annet å utvikle upartiske systemer som fristiller oss fra å være i følelsenes vold, som bidrar til å maksimere effekt av intervensjoner og dermed hjelpe mennesker mest mulig. Problemet er at alt dette byr oss mennesker imot. Vi ønsker å sole oss i glansen, og vi belønner gjerne andre som gjør det. Sannsynligvis må man da regne med at folk vil fortsette å motsette seg EA, fordi mye av det EA går inn for går mot vår evolverte, universelle, menneskelige natur.
»